TEKSTIL ER MITT MIDDEL…
Hvor har jeg vært? Hvor er jeg nå? Hvor skal jeg hen?
Var spørsmål som svirret rundt i hodet da prosjektet “BÅDE” med Annette Holdensen høsten 95 var ferdig. Jeg hadde jobbet hos/med henne, som første semester av mitt hovedfag i tekstil i Bergen, i forbindelse med at hun fylte seksti år og skulle lage en stor utstilling på Filosofgangen i Odense.
Å skulle beskrive den perioden med ord, virket for meg som en nesten umulig oppgave. Den var preget av intens jobbing og konsentrasjon om prosjektet, men i tillegg ble jeg en medspiller og tilskuer til Annettes liv, som absolutt ikke er noe B-lag. Jeg var fylt til randen av inntrykk, det var vanskelig å summere klart. Perioden ble oppfattet som en uendelig strøm av bilder, hvor bildene hele tiden sprengte på , uten å avtegne seg klart.
Annette i verkstedet i Løkkegravene, Odense
Tanker og ideer om mitt eget hovedfagsprosjekt dukket hele tiden frem under arbeidet med Annettes båder. Valg av materialer til båtene ble i vesentlig grad styret av nysgjerrigheten for de ulike materialene med tanke på mitt eget prosjekt; latex, gummi, tarmer, magesekker, papir, blærer, tare, …, materialer som lager tynne hinner, og deretter etterarbeiding, bearbeiding og preging av disse, med et utall av limtyper, lakker, oljer, malinger, beiser…
Dette var erfaringer jeg ville ta med meg og bruke i mitt eget prosjekt. Det foreligger ikke mange prøvelapper i seg selv, mine materialutprøvninger befinner seg på båtene i Danmark.
arbeidsmetode/materialbruk
Det å jobbe så tett på en annen kunstner, i hennes prosjekt, gav meg refleksjoner over likheter og ulikheter i arbeidsmetode og materialbruk. Annette arbeider intuitivt, tingene skjer mellom hendene hennes, tilsynelatende feil viser seg og bli den rette veien å gå. Hun blir en medhjelper i prosessen, mer ved hjelp av, enn bevisst av, henne. Dette gjenkjenner jeg også i mine egne prosesser. Jeg har problemer med å ta valg, jeg vil at tingene velger for meg, at tingene lever sitt liv, uavhengig, men samtidig styrt, av meg. Annettes prosjekt var hemningsløst overfor materialer, det meste var tillatt, uten altfor sterk sensur. Materialets eget innhold og uttrykk i forhold til hennes ide, var ikke det vesentlige. I mine prosjekt tar jeg mer materialenes karakter og eget innhold, opp til vurdering i forhold til prosjektets ide. Et behov for klarhet og ekthet. Sikkert hemmende, men føles nødvendig.
Det er nylig laget et vakkert lydportrett i Danmark av Annettes liv og kunst.
Det er verdt hvert sekund!
