OVNSHUSET
-som skal huse spenningsfeltet
Vinteren for to år siden var mild, ingen i familien var syke, jeg kunne bygge ovnshuset ferdig.
Ovnshuset som skal huse saltovnen.
Til nå har steinene stått stablet i et forståelig system på pallene fra fabrikk.
Nå skal de settes sammen i nye intrikate mønstringer.
Prøvebrenning kanskje april/mai 2022.
Utfordringen kommer når jeg skal gjøre meg kjent med denne kolossen, av et intrikat system.
Beveger flammene seg dit jeg trodde de skulle, eller tar de en annen vei?
Treffer saltet der det skal, eller fordunster det uten å gjøre sin misjon?
Jeg har en plan og tror den vil fungere.
Jeg vet jeg har erfaring til omsider å kunne få mer forutsigbare resultater.
En mer stabil ovn, som allikevel vil gi meg nok motstand og uforutsigbarhet
til at spenningsfeltene oppstår.
Konstruksjonen til ovnshuset er grindverksbygg. Som er en før vikingtid byggetradisjoner. En levende byggetradisjoner på vestlandet, men her på Sørlandet har det blitt overtatt av andre mer eller mindre enkle teknikker.
Det er grindene, her tre, som er den bærende konstruksjon, sammen med de to dragere og takstolene. Her er det brukt ulike teknikker for sammenfelling og trenagler. Ingen spiker eller skruer.
Veggene bærer i prinsippet ingenting og kan tradisjonelt være bygget i forskjellige materialer. Her i Lonebekken er det vesentlig gran og eikeplanker og store glassfelt.
På vestlandet kunne dette f.eks. være einer, som gir svært luftige løer. Kledningen er skrudd på med skruer. Det er også brukt moderne verktøy i bygget som motorsag og skillsag.
Det var viktig at det var en åpen og luftig konstruksjon, iom at det skal huse en saltovn. Taket er gjenbruks bølgeblikk, og det er brukt gjenbruks glass.
Skråstivere i hjørnene av grindene er krokete fra naturens side. De har vokst ute på Lyngholmen, på den lille øya hvor sauene går sommerstid, rodd inn og fraktet hjem.
